TULUS - Evil

Menneskefar

Pa flaggermusvinger over maneblatt fjell,
i villfarne kast i en heksekunstkveld.
Gir torke til tarer.
Gir noia til fred.
I brusende arer
dykker hun ned.

Med uvoren skaper i svartkledde oyne
hypnotiserer en vinternattsheks.
Hun river ut minnet.
Gir ondskap til sjel.
Hun kysser pa kinnet
en menneskekrel.

I ulmende skrekk, men med fryd i ditt indre,
dras du mot Kvinnen med utsultet dyd.
Du rives i filler,
tommes for saft,
i dromme om biller
i brakate kast.

Oppfylt med svommende larver mot lyset
gir hun deg tanken tilbake og flyr.
Over en tinde,
inn i en verd.
Der starter en Kvinne
som svanger en ferd.

Pa flaggermusvinger over maneblatt fjell,
i villfarne kast i en heksekunstkveld.
Brus ifra oven.
Heksebarns latter.
Skrik fra en Kvinne.
Nattegra datter.

I takedamp skimter du flagrende skygger.
Hjertet i kroppen din banker men dor.
Fodt gjennom take,
lyssky og var.
Heksenattdatter,
Menneskefar.
__________

Tarantulus

Tynne trader, mektig vapen,
stille roren, mektig haer.
Smale oyne, kraftig transe,
der du kommer farlig naer.

Kjaerlig biten, gift som dreper,
om beroring, etser, svir.
Fekter, famler, faller, fanges,
svopes inn i lette spinn.

Tarantulus
Hersker, Konge.

Tarantulus
Guru, Fe.

Du berorer, nett vibrerer.
Tarantulus klar til dyst.
Ingen nade, ingen dvelen,
vekt er edderkoppens lyst.

Sakte fangst imellom traerne,
evig tapt i Kongens verd.
Dopet, drept og dodet, delet,
sendt i morke pa en ferd.
__________

Draug

Det risler i bolgene,
skriker fra land.
Fastspent i remmer
pa purpur og vann
nektes du smertelig a leve,
knytter du hardt i en neve.

Det lyser i oyne,
brenner i regn.
Du dynkes i flammer
og sjellige tegn.
Den holder deg hatefullt under,
Draugen med tenner som hunder.

Det siste liv svinner
fra blodfylt blikk.
Et Ess slar en Konge
i siste stikk.
Den lar deg forsiktig forsvinne,
lar elven i dodstaushet rinne.
__________

Cyprianus

Stikker i tegn, pinner i kryss,
fra barskog et rikelig naledryss.
Romertall atten, sjovann og regn,
gulnet papir med noyaktige tegn.

Attende time, niende dag.

Toer i Klover, Konge i Spar,
kodet og hellig svart formular.
Sand, skjell og draper av nyfallen sno
tegnes i jorden ved gard eller sto.
__________

Dokkemaker

Med kroket rygg under fire fot
sitter dokkemaker i skinnet
fra en lampe som brenner veke til sot
og venter at dag skal forsvinne.

Satt pa hyller med ryggen krummet,
med oyne skaret av nykvesst kniv,
skjeler dokker av tre ut i rommet
og venter pa makerens dap til liv.

Det er et liv en aktor fornemmer
innunder gammel teater-scene.
Omgitt av stov og agerende stemmer
lever han stille, men aldri alene.

Dokkemaker med sammentrykt sjel
skaper liv i et bortglemt lukke.
Ingen ser, kun aner et liv,
og hÝrer om natten dokkene sukke.
__________

Salme

Langt inn i sort floyel blekner en stjerne,
en and forlater en gammel mann.
I sorg fraktes liket av ringrev og terne,
til endelig hvile i rubiner og sand.

I tarer mot stenveggen klynges de sammen,
villjenter, ulvebarn, gnagere, fugl.
Nede i grottene slukner snart flammen,
tent av oppdageren, slukket av gud.

Luften blir krydret med nellik og rose,
med solvfarget dugg fra en sjel og et sinn.
Til viser om hav vil de Samleren lose,
til barskog og stjerner og maneskinn.
__________

Blodstrup

Glodende ildrod som argsint vulkan.
Truende iskald som flyktig orkan.
Klar til a fange,
klar til a ta.
Nar deg i spranget,
spor aldri hva.

Ond inntil margen, livstorst som fa,
nyter han dommen, seig eller bra.
Er alltid rede,
nar alltid frem.
Holder deg nede,
spor aldri hvem.

Pa siste reisen er stormen sjafor.
Pa jordisk jord er den kun visitor.
Tid etter tiden,
ar etter ar.
For eller siden,
spor aldri nar.
__________

Sjel

Min sjel rives sakte ut i teater,
spiddes til torner av hungrige skater.

Bestjalet min mening,
berovet mitt sinn,
en grasvart forstening
fra margen til skinn.

Na lukker jeg endelig vidapne sar.
Et tomt sinn er sinnet som aldri forgar.
__________

Darskap Til Visdom

Her tar jeg over en aerefull virken,
her blir jeg Herre og Mann over jord.
Na baeres salmene ut av kirken,
na dryppes gresset med ord etter ord.

Her tar jeg over og det med glede,
her blir jeg eneste Sannhet og Far.
I aerbodighet vil jeg mennesket lede
til troskap, respekt for den nye Tsar.

Her tar jeg over som Keiser, Moral,
her blir jeg Vokter og Kriger i ett.
Makten gjor kraften og styrken total,
jeg forer mitt rike med visdom og vett.
__________

Kviteheim

Riket er snobelagt vinterfjell,
Palasset er hugget i is.
Dronningen svopes i isbjornfell,
vinden er stille bris.

Pa Dronningens bleke kinn danser tarer
i frykt av at sol skal smile.
Ved enhver av de illsinte, drepende varer
vil Dronningens land, beboere tine.

Dronningens trone,
krystall pa krystall.
Et land bygd av kulde
pa Kviteheims-hall.

Palasset vil smelte, riket dor.
En isdronning ser sitt verk forsvinne,
folket av Kviteheim gar hen og tor.
Atter en vinter ser hun svinne.

Dronningens trone er kulderoyk.
Nattefrost gar for aret.
Borte er frossen snolett foyk,
borte er snoen i haret.

Dronningen kryper sammen pa fellen,
alene forlatt pa grasvart bakke.
I vente pa kvelden bak senhostkvelden
boyer hun sart en blinkende nakke.

Dronningen eldes i sommerhalvaret,
bleke kinn blir gustne og gra.
Solvfargen blir til tare i haret.
Hun skrumpes, farges, dager skal ga.

Dronningen foler at tiden er omme,
ber at en frostnatt snart vil komme.